Fortell om boken din!
I romanen møter vi Nickoline – Nicky – en ung kvinne med et fragmentert selvbilde og en ukjent barndom. Hun søker mening, tilhørighet og fellesskap, men kjenner samtidig på en distanse til andre. Hun lever med en følelse av frakobling – både fra seg selv og omverdenen. Hva skjer når minnene svikter, og du ikke vet hvem du er?

Boken tar for seg minnenes betydning for identitet, og tematiserer eksistensielle og psykologiske spørsmål: Hva gir livet mening? Hvordan fungerer terapi egentlig? Og hva vil det si å være hel? Den er skrevet med faglig dybde, men med håp om å være underholdende og lettlest – kanskje til og med en page-turner? Jeg ser for meg at den vil treffe unge voksne, særlig de som er nysgjerrige på psykologi og menneskesinnets irrganger.

Hvordan ble boken til?
Boken ble til i løpet av fire år – og startet nærmest ved en tilfeldighet. Under en utdanningspermisjon, hvor jeg egentlig skulle fordype meg i nevropsykologi, tok jeg med meg pensum på hytta. Men i stedet for å lese begynte jeg å skrive. Første side ble til ti. Ti til fem. Fem til tretti. Og karakteren Nickoline vokste frem.

Romanen ble mitt sideprosjekt ved siden av jobben som psykolog – og har blitt til i helger, ferier og kvelder, med en blanding av entusiasme og frustrasjon. Det har vært en skapende glede – men også et krevende prosjekt som har gått mange runder.

Hvor mye av deg finnes i boken?
Noen spør: Er Nicky deg? Jeg pleier å svare nei. Selv om hun følger noen av mine spor – som student og psykolog – er hun et eget menneske med egne kamper. Hun føler seg utenfor, frakoblet, og har et komplisert forhold til tilhørighet. Det er ikke min historie – men det er kanskje et snev av meg i henne likevel? Eller kanskje i en av sidekarakterene? Når man skriver, vil det alltid sive inn noe personlig. Men dette er en fiksjonsroman – ingen virkelige personer gjenkjennes.

Hva fikk deg til å skrive boken?
Jeg har skrevet hele livet – fra dagbøker som barn til spalter som ung voksen. Skrivingen gir meg ro og klarhet. Etter å ha lest mine barns skriveoppgaver på skolen, ble jeg minnet på hvor gøy det er å finne opp karakterer og historier. Jeg ville kjenne på den skapergleden igjen.

Etter hvert som historien vokste frem, tenkte jeg: Kanskje denne faktisk kan bety noe for andre også? Jeg viste den til noen nære – og fikk sterke tilbakemeldinger: «Page-turner», «denne må ut». Selv om store forlag takket nei med standardmeldinger, bestemte jeg meg: Jeg gir den ut selv. Og i ettertid har noen forlag faktisk vist interesse. Men nå gjør jeg det på min måte.

Hva ønsker du at leseren skal sitte igjen med?
Hvis du er opptatt av psykologi, terapi – eller hvordan livshistorien påvirker deg – håper jeg denne boken gir deg noe. Kanskje noen tårer, kanskje noen tanker. Kanskje et glimt av deg selv.

Hva gjør du når du ikke skriver?
Jeg jobber som psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi, og møter daglig mennesker som søker hjelp, forståelse og endring. Jeg er også mamma til to tenåringsjenter, og verdsetter tid med dem, venner og familie. Jeg finner ro i joggeskoene, i dans, i kattevideoer og gode samtaler. Og når våren kommer? Da finner du meg gjerne i sola ved fjorden – med kaffe eller noe godt i glasset.

Hva vil du si til andre som drømmer om å skrive en bok?
Start. Lek. Se om det gir deg noe. Det trenger ikke bli en bok – kanskje bare noen sider som gir deg glede. Det er ikke lett, men det er mulig. Be om hjelp, vær tålmodig, og husk at skapekraft finnes i oss alle.