Dette er historier om barns lekenhet, fantasi, påfunn og ideer. De danner også et
bakteppe for mer alvorlige refleksjoner. Alt jeg husker fra barndommen skrev jeg ned, la
ikke skjul på noe, og skylder ikke på noen. Tittelen endret jeg underveis fra å handle om
selve stedet, til å dreie seg om hvordan barn har det i dag, i håp om at noen tar tak og får
oppveksten deres inn på bedre veier. For det som skjer med barn i dag, er alvorlig.

Boka handler om mine første 19 år. Nå nærmer jeg meg de 80, og jeg prøver å se de
voksne årene i sammenheng med de første 19. Jeg håper på mange reaksjoner,
kommentarer og innspill, spesielt fra de jeg vokste opp sammen med. Da kan det
kanskje komme en revidert bok-utgave som inneholder det de har sagt og skrevet, slik at
det blir en «to-veis kommunikasjon»?

Jeg gikk på biblioteket og fortalte at jeg holdt på med en bok, og at jeg ville vite hvordan
det bør gjøres. Jeg lærte mye, spesielt om språkets «rytme»; måten du holder leseren
engasjert på. Som musikkinteressert traff det meg - veksle mellom ulik lengde på
setningene. Om det hjalp, får vi se.

De som har det overordnede ansvaret for barns oppvekst, bør lese boka. Ikke fordi jeg
kommer med noen fasit. Oppveksten min er kanskje heller ikke så spesiell, for mange
som vokste opp på små steder, har en historie å fortelle. Men det som ble drivkraften
min, var håpet om at noen vil forstå at et barn ikke er en mini-kopi av en voksen.